Alle våre arter er ferskvannsfisker, men noen, som vederbuken, kan gå ut i brakkvann og er således delvis anadrom. De fleste artene regnes også som relativt varmtvannskjære arter. Temperaturpreferansene og ferskvannsavhengigheten har medført at de fleste artene har en sterkt østlig eller sørøstlig utbredelse (har med innvandringsmulighetene etter istida å gjøre). I mange systematiske inndelinger regnes karpefiskene og mallefiskene som to separate ordener, men det har ingen praktisk betydning her. Videre i dette kapittelet er det fiskene i underordenen karpefisker som omtales.

Av alle verdens ferskvannsfiskarter er 75 %av ordenen karpe- og mallefisker. Ialt finnes det ca. 2500 arter i underordenen karpefisk på verdensbasis, den er dermed blant de mest tallrike av alle fiskegrupperinger.

Det man raskt legger merke til når man ser et stort antall arter i underordenen karpefisk generelt, men kanskje de ca 2000 artene i karpefiskfamilien spesielt, er at de er bemerkelsesverdig like i kroppsformen. De aller fleste artene er variasjoner av den "klassiske" fisken med torpedoformet til relativt høyrygget kropp, store øyne, tydelige skjell, bukfinner på magen og liten munn som enten vender rett fremover eller er lett overbitt. Et annet trekk er at munnen kan "vrenges" litt utover i en trakt.

Karpefiskene er tannlause. Dette er kompensert ved at alle artene har særskilte "tenner" nede i halsen. Disse beinene kalles for svelgtenner. Tidlig i karpefiskenes utvikling var disse beinene en av gjellebuene

Svelgtennene brukes til å male maten i filler før den kommer ned i tarmen til fisken for videre fordøying, akkurat som når vi tygger maten før vi svelger. Svelgtennene er tilpasset den føden fisken spiser, og er derfor ganske forskjellige fra art til art, slik at en med litt trening kan skille artene på basis av svelgtennene.

I tillegg til svelgtennene har karpefiskene knuseplater i ganetaket som hjelper til med å knuse muslinger og annet hardt som de spiser.

Karpefiskene lukter fare når andre artsfrender eller nære slektninger blir fysisk skadet. Dette skyldes at alle disse fiskene har en spesiell type celler som kalles klubbeceller som frigir et stoff som andre frender oppfatter som et faresignal. Karl von Frisch, som oppdaget dette fenomenet i 1938, navnga stoffet med det tyske ordet "Schreckstoff" som betyr skrekkstoff på norsk.

Skrekkstoffet gjør at det er formålstjenlig å oppbevare fanget karpefisk som blir skadet slik at de ikke kommer ut til annen karpefisk og skremmer disse.

Med unntak av asp, som gjerne fiskes med sluk og spinner, er den vanligste fiskemetoden meitefiske. Vanlig agn er meitemark, maggot, mais og brød. Stor vederbuk og stam tar gjerne også død agnfisk. Hos spesialforhandlere finnes diverse spesialagn og dessuten blandinger til å flu med.

På lik linje med gjedda er alle karpefiskene tilsynelatende smekkfulle av bein. Dette skyldes i hovedsak at karpefiskene i likhet med gjedda har en rekke "frie" bein som ligger løst i fiskekjøttet. Dette er bein som tidligere i karpefiskenes utvikling var festet til som hos de fleste andre fisk. Dersom en skal benytte karpefisk til annet enn fiskekraft, er en derfor avhengig av å filetere. For å spare seg for mye bry anbefales det å kun filetere ut ryggfileten.

KURIOSA

Ørekyta, som bare blir mellom 5 og 10 centimeter lang, har fått stor oppmerksomhet i de senere årene. Det skyldes at den er blitt satt ut i enormt mange innsjøer der den ikke fantes tidligere. Konsekvensene har vært katastrofale. Ørreten har nesten forsvunnet i disse innsjøene etter at ørekyta kom dit. Det er verd å merke seg at dette fenomenet ser ut til å ha hatt størst betydning i høyereliggende strøk. Muligens skyldes dette at antall ulike næringsdyr er mindre der.

Den negative effekten skyldes at ørekyta utkonkurrerer ørreten på matfatet. Stimer med ørekyte nærmest støvsuger vannet for mat slik at det ikke blir særlig mye igjen til ørreten, som dermed sulter i hjel eller blir liten og tynn. Noen få ørreter blir imidlertid så store at de kan spise ørekyta, og selv om ørekyta er vanskelig å fange inne i stimene sine, kan disse ørretene bli ganske store.

Lenge trodde man at karussen gravde seg ned i mudderet og gikk i dvale om vinteren og når det ble lite eller ikke noe surstoff i vannet. Nå vet vi at karussen bedriver EN-ØK (energiøkonomisering) når det blir surstoff-fritt, og at den i tillegg greier å ånde uten oksygen i ganske lang tid. Hos de aller fleste andre fisker vil organismen straks det ikke er tilgjengelig surstoff, starte å produsere melkesyre og den er meget giftig dersom de ikke greier å kvitte seg med den. Du har sikkert merket hvor ekkelt det er å ha melkesyre i beina når du har løpt så fort du greier helt til du ikke er i stand til å løpe mer. Da arbeider musklene uten tilstrekkelig surstoff, og det produseres melkesyre. Heldigvis forsvinner denne ganske raskt dersom vi igjen får tilført nok surstoff. Fisker er generelt svært dårlige til å kvitte seg med opphopet melkesyre og dør derfor ganske raskt når surstoffet forsvinner.