Fluefiske har også lange tradisjoner i Norge, men på langt nær så lange som markfiske.

Det var først og fremst engelske overklasseturister som brakte fluefisket til norske fjellvann og lakseelver ved århundreskiftet. I lange tider ble dette sett på som en «overklassesport». Utstyret var dyrt, og det var ikke for hvem som helst. I dag har dette heldigvis endret seg, selv om det fremdeles er en del fluefiskere som gjerne vil opprettholde mytene omkring sitt eget fiske og mener at dette er den eneste riktige form for sportsfiske. Altså det rene vrøvl.

Fluefiske foregår først og fremst med fluestang og fluesnøre, der selve snøret utgjør kastevekten i motsetning til en sluk. Vekten av snøret spenner stanga slik at denne fører snøret av gårde. Som med slukfiske er det også her svært viktig at snøre, snelle og stang er tilpasset hverandre. Det fiskes både med en- og tohånds fluestenger, både i elver, vann og i sjøen.

Etter hvert som fluefiskeren utvikler sin hobby, blir fluebindingen en naturlig del av fluefisket. Både fordi det blir kostbart å kjøpe nye fluer hele tiden, men likemye fordi du også får innsikt og kunnskap om insekter og byttedyr som gjør det spennende og interessant å binde egne fluer. Å få sin første fisk på selvbundet flue er en stor opplevelse.

Utstyret klassifiseres gjennom en internasjonal vektklassestandard: AFTM. De vanligste klassene er 4-5-6 til ørret og annen innlandsfisk, 7-8-9 til sjøørret og lett laksefiske og 10-11-12-13 for det tyngre laksefisket.

Interessen for fluefiske har eksplodert de siste 5-10 årene, og det har igjen ført til større oppmerksomhet, flere produsenter og rimeligere utstyr. Spesielt blant ungdommen er interessen økende. Både sportsforretninger og jeger- og fiskerforeninger over hele landet arrangerer kurs i fluefiske og fluekasting. Fluefiske i sjøen, spesielt etter sjøørret, men også etter vanlige saltvannsarter, er i ferd med å bli et «allemannsfiske» særlig i Sør-Norge. Om ikke lenge har dette trolig spredt seg hele kysten oppover.

 Dupp og flue

Mange begynner sitt fluefiske med dupp og flue. Til dette fisket brukes en slukstang med kastedupp, og en eller flere fluer er bundet som opphenger foran eller bak duppen. Her brukes vanligvis tradisjonelle våtfluer, men med litt øvelse kan du også oppleve et spennede tørrfluefiske. Dupp og flue brukes mest i elver og vann, men kan også med stort hell brukes sjøen etter f.eks. torsk, sjøørret og makrell.

Fluene

Det brukes i hovedsak to typer fluer; våtfluer og tørrfluer. Våtfluer - som fiskes under overflaten på ulik dybde,(klassiske våtfluer, nymfer og streamere) og tørrfluer - som fiskes flytende i eller oppe på vannflaten. Disse fluene kan igjen deles inn i to grupper: klassiske mønstre og imitasjoner.

Klassiske mønstre

er som oftest en fantasikreasjon som lokker eller hisser opp fisken til å bite. De klassiske mønstrene kjennetegnes ved at de kan være ganske fargerike og kontrastfylte. Du har sikkert sett gamle ørret- og laksefluer og hørt navn som Telemarkskongen, Olsen, Zulu Silver, Green Highlander, Blue Charm og Black Doctor. De tre sistnevnte er laksefluer, og de moderne versjonene bindes i mer moderne materialer med hårvinger og diverse syntetiske materialer, i motsetning til mengden av fuglefjær som ble brukt før i tiden. Fluebinding er i konstant utvikling, nye materialer og teknikker fører til stadig nye mønstre.

Imitasjoner

Imitasjoner er etterligninger av insekter og andre byttedyr som står på fiskens meny, og gir et mer nøytralt inntrykk i fargesammensetning og et naturlig uttrykk i utforming.

Det er først og fremst insektartene døgnfluer, vårfluer og steinfluer som får oppmerksomhet hos en imitasjonsfisker. Men de fleste vannlevende insekter, biller, krepsdyr og småfisk utgjør fiskens meny og er aktuelle som imitasjonsmønstre. I tillegg brukes en del mønstre av landinsekter som f.eks. veps, maur, sommerfugllarver og stankelbein. Alle disse finnes i perioder på vannflaten der de er blåst ut, og spises villig av fisken.

Vårfluer, steinfluer, døgnfluer og fjærmygg er noen av de innsektartene som imiteres både med nymfer og pupper (imiterer insektet i de stadier det lever i vann) og tørrfluer for det stadiet der de har svømt opp til overflaten for å klekke.

Fluefiske har først og fremst vært rettet mot ferskvannsarter som ørret/sjøørret, harr, røye og laks, men med økende interesse og utvikling av utstyr drives det i dag fluefiske etter de aller fleste arter både i ferskvann og saltvann. Torsk, sei, lyr og makrell er fisker som gjerne tar en fargerik streamer i sjøen.

Er du spesielt interessert i fluefiske, kan du ta kontakt med din nærmeste jeger- og fiskerforening.