FLYNDRE

Flyndrene
Flyndrene er perfekt tilpasset det livet de fører på havets bunn.. Med mørk kamuflert rygg og med øynene på stilk ligger de nesten urørlig på bunnen og venter på at en liten godbit skal komme forbi. Blir de skremt så skjelver de kraftig med hele kroppen slik at det virvles opp sand og annet rusk som legger seg over hele kroppen slik at bare øynene stikker opp av sanden.

I stede for å bukte seg gjennom vannet slik som de fleste andre fisker gjør så forflytte de fleste flyndrene effektivt ved bølgende bevegelser med den lange ryggfinnen og den nesten identiske gattfinnen. Ved behov kan flyndra også bukte seg fremover slik som annen fisk. «Ryggen» til flyndra er egentlig den ene siden av kroppen, det vil si at den egentlig ligger på siden når den svømmer. Et unntak fra denne svømmemåten er representert hos blåkveite, den er mer tilpasset et liv der den ofte svømmer i de frie vannmassene et stykke over bunnen - når blåkveita svømmer så har den orientert kroppen slik som «normal» fisk.

Hunnene er størst

Hos flyndrene vokser hunnen raskere og er generelt større enn hannene. Dette skyldes at hannen på lik linje med mange andre arter blir kjønnsmodne tidligere enn hunnen fordi den ikke har behov for en stor og sterk kropp, men ser sin hovedoppgave i å befrukte hunnens egg. Det trenger den ikke å være stor for å gjøre, siden hunnen ikke har noen spesiell forkjærlighet for store hanner. Etter at de har blitt kjønnsmodne får hannene sterkt redusert vekst. Hunnen derimot skal legge egg, og i tillegg legger hun små egg som driver fritt i vannet og utsettes for stor dødelighet blant annet fordi mange andre fisker og smådyr spiser dem. For henne vil det derfor våre gunstig å være så stor som mulig og gyte så mange egg som mulig slik at flest mulig yngel overlever.

Ikke flate som flyndrer hele livet.

Flyndrene er ikke flate som flyndrer hele livet! Faktisk er flyndrene helt som andre fisker når de er yngel. Altså helt rette og fine med ett øye på hver sin side av hodet. Men så lenge var ikke Adam og Eva i paradis, for allerede ved en lengde på ca. 1 -3 cm er de i ferd med å forvandle seg til typiske flyndrer. Selv om flyndra forandrer seg voldsomt mye i forhold til de fleste fiskearter så er slike forvandlinger (metamorfose) ganske vanlige blant fiskene.

Fordi flyndrene i hovedsak lever nede på bunnen skulle vi kanskje tro at eggene og yngelen også oppholder seg der. Flyndrene gyter eggene ved eller på bunnen, men eggene flyter oppover i vannet! Eggene svever så i vannet inntil yngelen klekkes. Også yngelen holder i den første tiden til i de frie vannmassene. Der blir de til metamorfosen inntreffer, den søker nå ned til bunnen og glir inn i en livsførsel som passer bedre for ei flyndre.

Høyre- eller venstrevridd

Hos høyrevridde flyndrer er begge øynene rette ut mot høyre mens det er motsatt hos de venstrevridde. Er dette vanskelig å se for seg? Tenk deg da at du ligger på gulvet oppå din venstre arm, og at begge øynene dine er plassert på høyre side av hodet, kanskje et øye på hver side av høyre øre - du kan nå skryte av å være Norges mest høyrevridde person. Du har også en fordel når du skal gå over gata siden du allerede har sett til høyre, men se opp for biler fra venstre - de kan være litt kinkige å se med ditt nye hode. For å bli ei ekte flyndre er du nå avhengig av å bestille en dampveivalser slik at du får riktig kroppsfasong. Kanskje er det likevel lurest å la flyndrer være flyndrer, så får vi mennesker gjøre så godt vi kan for å fange en til middag isteden, enten den er venstrevridd eller høyrevridd.

De fleste norske flyndrene er høyrevridde og bare hos varfamilien er øynene normalt plassert på venstre side av hodet. En grei huskeregel for å gjenkjenne en flyndre fra varfamilien blir da: «Varer er vridd mot Venstre». Har du en høyrevridd flyndre vet du med sikkerhet at den ikke er fra varfamilien, men problemet er at enkelte av de flyndrene som normalt skal ha høyrevridd hode en gang i mellom blir venstrevridd. Spesielt gjelder dette arten skrubbe.



Skrubbe

Art: Skrubbe (latinsk navn: Platichthys flesus)

Utbredelse i Norge: Langs hele kysten, og på næringsvandringer opp i vassdrag.

Leveområde: Sand og leirbunn helt fra tidevannssonen og ned til 60 - 70 meters dyp. I hovedsak nattaktiv.

Størrelse: Maksimum ca. 3 kilo, og norsk sportsfiskerekord er 2, 37 kilo. Vanlig størrelse er 0,3 - 1 kilo, men sjelden over 30 cm.

Alder/størrelse ved kjønnsmodning: 2 - 5 år gammel og 20 - 30 cm lang.

Gytetid: Februar - juni og ofte lenger.

Yngelen: Eggene klekkes omlag en uke etter gyting hvorpå yngelen oppholder seg i de frie vannmassene i omlag 10 uker før de bunnslår seg.

Gyteplass: På bløt bunn ved 20 - 70 meters dyp i saltvann, men gjerne inne i brakkvannsområder. Eggene gytes på bunnen men flyter deretter opp mot overflaten. Gyteplassen er ofte den samme som den nære slektningen rødspette, derfor dannes det ofte hybrider.

Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: Flyndrene er generelt vriene å se forskjell på, men den arten som er mest lik skrubba er rødspetta. Skrubba har en rekke tykke ru skjell og beinvekster både langs sidelinja og langs kanten av kroppen. Rødspetta har mye rødere flekker på kroppen, samt at den har en rad med kraftige beinknuter på hodet som går i en linje mellom øynene.


Rødspetta

Art: Rødspette (latinsk navn: Pleuronectes platessa)

Utbredelse i Norge: Hele kysten.

Leveområde: Sand og leirbunn helt fra tidevannssonen og normalt til ca. 60 meters dyp. Selv om den er vanligst ned mot 10 - 15 meter fanges det rødspetter ned mot 250 meter. Små individer oppholder seg på grunt vann, også i brakkvann og i elveos.

Størrelse: Norsk sportsfiskerekord er 5,17 kilo, men kan bli noe større. Vanlig størrelse er oftest under 1 - 1,5 kilo og 50 cm..

Alder/størrelse ved kjønnsmodning: 4 - 7 år for hunnen og 3 - 6 år for hannene i sørlige områder. Lenger nord kan de modnes 4 - 5 år senere. Gyter deretter hvert år.

Gytetid: Februar - mai.

Yngelen: Eggene klekkes 2 - 3 uker etter at de er gytt.

Gyteplass: På bløt bunn ved 20 - 40 meters dyp. Eggene gytes på bunnen men flyter deretter opp mot overflaten. Gyteplassen er ofte den samme som den nære slektningen skrubbe, derfor dannes det ofte hybrider mellom disse.

Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: Se i faktaopplysningene til skrubba


Sandflyndre

Art: Sandflyndre (latinsk navn: Limanda limanda)

Utbredelse i Norge: Langs hele kysten, kan også i enkelte tilfeller gå opp i vassdrag langs kysten.

Leveområde: Bunn med sandinnblanding. Vanligst fra 20 - 50 meter. Mindre/yngre individer finnes ofte på grunt vann mens større/eldre individer ofte påtreffes ned til 150 - 200 meters dyp

Størrelse: 15 - 30 cm, maksimum anses å være ca 40 cm og 1,3 kilo. Norsk sportsfiskerekord er 1,18 kilo.

Alder/størrelse ved kjønnsmodning: 2 - 5 år gamle og 10 - 25 cm.

Gyteplass: 25 - 50 meters dyp.

Gytetid: Stort spenn i gytetid avhengig av hvor vi befinner oss. Februar - mars lengst i sør mens det helt i nordøst gytes i mai - august

Yngelen: Eggene klekkes ca 2 uker etter at de er gytt.

Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: Rødspette og skrubbe, men sandflyndra har en tydelig halvmåneformet bue i sidelinja slik at denne går rundt hele det feltet som dekkes av brystfinnen. De andre som den kan forveksles med har kun en svak heving av sidelinja.

Når du vasser utover den langgrunne sandstranda ser du ofte knøttsmå flyndrer som piler foran deg for så å forsvinne i en sky av sand. En kan tilbringe mange en meningsfylte timer med å fange noen av disse smårollingene. Hadde du undersøkt dem nærmere ville du sannsynligvis funnet ut at det var en liten sandflyndre, ei skrubbe eller ei rødspette. Disse små flyndrene er ofte ett eller to år gamle og tilbringer den første delen av livet der inne på grunna. Når de vokser til vil de trekke utover på dypere vann.

Skrubbe, rødspette og sandflyndre - folkeflyndrene

Disse tre flyndrene kommer de aller fleste fiskende eller fiskespisende nordmenn i kontakt med en eller annen gang i livet. Mitt første møte med en av disse var under en fisketur som seksåring der målet var å få et par feite ål til mamma. Jeg fikk flere ål på den fisketuren men så skjedde det noe underlig, jeg fikk en paddeflat 15 cm lang fisk - ei flyndre. Hadde dette skjedd på Vestlandet der jeg pleide å fiske så hadde jeg ikke stusset så mye over det, men jeg var ikke der - jeg var 2 mil oppe i Drammenselva. Siden har jeg lært at dette slett ikke er uvanlig siden både sandflyndre og skrubbe kan gå opp i ferskvann. Dette gjelder imidlertid bare i liten grad sandflyndre så min lille flyndre var nok ei skrubbe. Disse ferskvannsvandrerne er i ferskvann på jakt etter mat, det er i hovedsak de minste individene som foretar disse vandringene. Det er allikevel en artig opplevelse å få flyndre i ferskvann, og jeg gleder meg fortsatt storveis hver gang jeg får skrubbe i min barndoms elv.

Fiske og spising av flyndrer

Skrubbe, rødspette og sandflyndre er blant de flyndrene vi hyppigst får på kroken når vi fisker på grunt vann i sjøen. De er alle ypperlige matfisk.

Sportsfiske med naturlig agn er den desidert sikreste metoden etter flyndre. For de vanligste småflyndrene som nås fra land er blåskjell, reke, fjæremark og biter av fisk sikre agnvalg. Benytt små saltvannsbestandige kroker.

Flyndrer er generelt svært gode matfisker og etter min mening overgår stekt lomre alt annet jeg har smakt av fisk. Filtreringen kan fortone seg som kinkig, med de relativt tynne filettene (digre arter og eksemplarer unntatt). Husk på å benytte en relativt myk og skarp filetkniv, og se opp for galleblæra som er til dels ondskapsfull for oss ukyndige. Galle smaker ikke videre trivelig så punkterer du galleblæra er jeg redd du bør skjære bort og kassere det kjøttet som er tilsølt. Personlig pleier jeg å sprette opp buken forsiktig, fjerne innvollene for så å lage ett snitt ned mot ryggraden på hver side av sidelinja (den linja som går langs siden på de fleste fiskeartene våre) og skjære filetene inn mot disse snittene. Du skal nå dersom du har forstått denne eminente beskrivelsen rett sitte med 4 fileter. Siden fileterer du bort huden og tilbereder fiskekjøttet etter ønske.

KURIOSA

Skrubba er ikke bare snodig fordi den ofte påtreffes i ferskvann. Den er også den eneste flyndra med et viktig unntak (blåkveita) som kan være mer eller mindre farget på blindsiden. Selv om dette tilhører unntakene kan en ganske stor andel av bestanden bestå av slike fargede individer.

Selv om skrubba trenger saltvann for å gyte så finnes det enkelte bestander som gyter i områder med ganske lav saltholdighet. Disse bestandene har større egg enn andre bestander, fordi egg av normalstørrelse ville sunket ned mot bunnen i den lave saltholdigheten. Tenk bare på Dødehavet der den ekstremt høye saltholdigheten gjør at du kan sitte i vannet og lese matematikkboken din.





Kveite

Art: Kveite (latinsk navn: Hippoglossus hippoglossus)

Utbredelse i Norge: Vanligst nord for Stadt, men ellers forekommer den langs hele kysten.

Leveområde: Unge individer som oftest på relativt grunt vann, større individer finnes normalt på 300 - 2000 meters dyp. Dette er en god svømmer som ofte svømmer opp i vannmassene på jakt. Trives best i kalt vann, og ikke over 10 grader C.

Størrelse: Kanskje opp i mot 350 kilo, men hannene veier sjelden mer enn 50 kilo. Den største kveita som er fanget veide 266 kilo og var 3,65 meter lang og ble tatt på line. Vanlig størrelse er 15 - 40 kilo.

Alder/størrelse ved kjønnsmodning: Hannene tidligst modne 7 år gamle og ca. 70 cm, hunnene 8 år og 125 cm. De fleste er allikevel 5 - 6 år eldre enn dette før de modnes.

Gyteplass: 300 - 700 meters dyp gjerne på leirsletter i fjorder og sund men også utaskjærs.

Gytetid: Desember - mai, men de fleste individene gyter på senvinteren.

Yngelen: Eggene klekkes 2 uker etter at de er gytt.

Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: Gapeflyndre kan forveksles med små kveiter, men halefinnen til gapeflyndra går ut i en spiss i motsetning til kveitas som går svakt innover i en bue. I tillegg blir gapeflyndra bare sjelden over 35 cm langs Norskekysten.

Giganten i flyndreriket

Kveita er våre farvanns ubestridte konge i beinfiskriket og med opptil 3,5 meter og 300 kilo med rå muskelmasse blir man lett imponert. Bare haiene brugde, håkjerring og håbrann kan oppvise lignende størrelser langs vår kyst dersom vi ser bort fra en streifende kjempetunfisk.

Kveita lar seg fange og er beryktet for å benytte hvert gram og hver kvadratcentimeter av kroppen effektivt i kampen.

God svømmer

I motsetning til flyndrer flest treffes kveita ofte i de frie vannmassene selv om også den primært er en bunnfisk. I de frie vannmassene, der den er for å jakte, er den sikkert kjent som en fryktinngytende og glupsk jeger. Føden består av relativt store næringsdyr slik som tiarmet blekksprut, sild, hyse, sei m.m. og den sies å ha en forkjærlighet til uer. Større individer spiser hovedsakelig fisk.

Fiske

Fiske etter kveite foregår på relativt dypt vann med grove kroker egnet med annen fisk. Siden vanlig størrelse på fanget kveite er såpass betydelig må utstyret være beregnet for tungt havfiske.

Kveita har tørt velsmakende kjøtt, og huden har hos velfødde individer et tydelig lag av «underhudsfett» (nam, nam). Istedenfor å filetere store kveiter er det mer praktisk å dele den i «koteletter». Dersom du får hodet ned i en kjele så anbefales det å koke/trekke dette pgså siden det er betydelig med ypperlig mat der også (nam, nam, nam, nam). PS. Hodet til virkelig store kveiter kan veie 20 - 30 kilo eller mer.



Blåkveite

Art: Blåkveite (latinsk navn: Reinhardtius hippoglossoides)

Utbredelse i Norge: Langs kontinentalskråningen. Vanlig i ytre kyststrøk helt opp til Svalbard.

Leveområde: På 200 - 2000 meters dyp men bare unntaksvis grunnere enn 400 meter. Den svømmer i de frie vannmassene, men ikke langt fra bunnen, på jakt etter mat. Trives i kaldt vann (4 grader og kaldere)

Størrelse: Opptil 120 cm og 45 kilo, men vanligvis 80 - 100 cm og 10 - 25 kilo (ikke registrert Norsk sportsfiskerekord).

Alder/størrelse ved kjønnsmodning: Hannene modnes når de er 5 år, hunnene 4 - 5 år senere.

Gytetid: Oktober - juli (i nordlige deler av utbredelsesområdet gyter den hovedsakelig om sommeren)

Yngelen: Når yngelen er klekket driver den med havstrømmene i ca 5 måneder før den slår seg til på bunnen. I den første tiden på bunnen er de lyse på buken, men når de er ca 20 cm blir de mørkere og de begynner å svømme oftere oppe i vannmassene over bunnen - de blir pelagiske. Når de vokser til blir det mer og mer vanlig at de svømmer oppe i vannet. Blåkveita svømmer i tillegg ofte slik som andre «normale» fisker og ikke liggende på siden som andre flyndrer.

Gyteplass: I Norge i hovedsak på 400 - 800 meters dyp langs kontintalskråningen oppe ved Vesterålen mot Bjørnøya

Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: På grunn av størrelsen og den mørkt pigmenterte blindsiden kan den ikke forveksles med andre flyndrearter.

Svømmer «normalt»

Som den eneste av flyndrene våre som svømmer tilnærmet «normalt» fortjener blåkveite en egen omtale. Som en tilpasning til et mer pelagisk levevis har den i fått plassert sitt øverste øyet på toppen av hodet slik at den ser over på «blindsiden» også. I tillegg er blåkveita pigmenter på begge sider. Dette er en tilpasning til et mer aktivt liv over bunnen.

Med sin solide størrelse og store gap er blåkveita en ypperlig jeger og hovedføden består av byttedyr slik som sild, polartorsk og blekkspruter.

Fiske

Blåkveite er mer kjent som matfisk enn som sportsfisk. Dette skyldes at den for det meste oppholder seg på store dyp og langt fra vår kyst. Av den grunn er det få som har erfaring med sportsfiske etter arten